Til å stole på?

I dag "sykla jeg meg av" som vi sier her i Trøndelag. Brått og uventa lå jeg der - på flatmark, halvveis ut i gangfeltet. Det blødde fra høyrekneet og den ene neven. Jeg reiste meg opp, så meg omkring. Her har jeg sykla rundt i all slags vær, bakke ned og bakke opp. Og så sykler jeg meg av på grunn av en liten stein. Og det bare fordi jeg nynnet på en liten sang og lot tankene fare av sted. Når det skal så lite til - ja, nærmest bare en liten stein eller to - hva blir da det neste?