Høstferie!

Det har vært gode dager. Dager med mye lek, fine turer, god mat og lange lesestunder. Ridder Alfred har feiret 4-årsdag i lag med små og store venner. Vi har kost oss i Selbu, besøkt venner på Våddan, tatt opp poteter i hagen og bygd hytte på Sverresborg. Attpåtil har jeg fått strikka litt og jobba med fag. Høstferie er jammen en fin ting :-)

Tidsregningsproblematikk

På fredag var historieklassen min på omvisning i Nidarosdomen. Da kom jeg til å tenke på den nye læreboka i religion, livssyn og etikk (RLE) for barnetrinnet. I sin streben etter verdinøytralitet, har forfatterne valgt å bruke uttrykket før og etter vanlig tidsregning (!). Olav den Hellige ville vendt seg i grava hvis han fikk vite dette (så det er best vi er litt lavmælte, tilgang til nettet har han vel neppe). Jeg er glad for at skolen til ungene våre venter med innkjøp av lærebøker til det kommer et alternativ der det tas høyde for historien - både før og etter Kristus.

Ordenes under

I foredraget ordenes makt tar Inge Eidsvåg tar oss med på en fascinerende reise gjennom språkets og skriftspråkets historie.

Vise undre - undervise

Inge Eidsvåg har besøkt Brundalen videregående skole - og jeg kan love at han svarte til forventningene! Jeg innrømmer det gjerne: Inge Eidsvåg er helten min. Han er den gode lærer - engasjert og kunnskapsrik. Tenk å vite så mye, og formidle det så levende. Eidsvåg forteller med humor, vidd og varme. Han tok oss med på en reise gjennom skolehistorien, fortalte om hvordan enker og ugifte kvinner kunne undervise i småskolen hvis de eide et behagelig ytre og en frimodig blidhet. Riktignok kunne ikke kvinner bli fast ansatt, og de måtte nøye seg med halv lønn (men de trengte heller ikke mer, for de kunne både lage mat selv og holde klærne i orden). Kvinnen var ikke egnet til å undervise i storskolen, da hun manglet mannens kolde rolige refleksjon. Dessuten ville ingen gutt anerkjenne en kvinne som sitt overhode (1906).

Eidsvåg viste fram læreren som en kulturbærer, og med læreraksjonen i 1942 som et høydepunkt i historien. I etterkrigstida har lærerne møtt utfordringer fra en sterk stat som stadig kommer med nye reformer, en pedagogisk ekspertise fjern fra skolen, stadig flere profesjoner innenfor skolen, det moderne mediesamfunnet, oppdragelsesrevolusjonen og et mangfoldig samfunn. Eidsvåg oppfordrer læreren til å møte disse utfordringene ved å gå til kjernen i lærergjerningen: kunnskap og formidlingsglede. En lærer må møte elevene der de er. Samtidig må han/hun vise dem noe de ikke visste at de hadde bruk for. Nygjerrighet må gjennomsyre all undervisning, og derfor må man aldri gi etter for vanens makt. Eidsvåg mener kunstnerisk frihet er en forusetning for at læreren skal gå til arbeidet sitt med glede, vi må derfor ikke tynges ned av byråkrati, formalisme og funksjonæroppgaver.

Jeg tror alle lærerne i auditoriet satt og nikket. Eidsvåg støttet oss, utfordret oss ved å understreke at kjernen i læreryrket handler hele tiden om å forsøke å se den enkelte elev, og gledet oss ved sine små historier fra lærerhverdagen og sine mange henvisninger til litteratur og forskning. Han passet også på å legge inn noen godord for en studietur til Fristaden Lucky Næroset hvis trengte inspirasjon og tro på at det meste er mulig :-)

I forordet til Eidsvågs nyeste bok Tanker ved treklaveret skriver Jonas Gahr Støre: "Inge Eidsvåg formidler verdier jeg ønsker skal være varige". Støre får assosiasjoner til deler av Rolf Jacobsens dikt Mere fjell " :

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort som allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre – fjell.

Fra Diktsamlingen Tenk på noe annet (1979)

Den skal tidlig krøkes

som god miljøverner skal bli. I morgentimene i dag aksjonerte Miljøagentene på Byåsen skole for en ren luft og trygg skolevei.

Når ordene ikke strekker til

Jeg snakket med ham fredag ettermiddag, ønsket ham god helg. Han smilte. I dag stod pulten hans tom. Medelevene hans fikk den tunge beskjeden: han kommer ikke tilbake mer. Vi skulle aldri få se det gode, litt vare, smilet hans igjen. Hvordan skal vi forstå det? Forstå det som er så endelig, så ugjenkallelig. Vi ble så hjelpesløse, så alene. Vi tente lys, gikk en tur. Forsøkte å finne ord, men fant bare tårer.

Det er mange som tenker på deg i kveld. Mange som tenker på dine nærmeste og føler med dem i sorgen.

Rart i grunnen

Eg såg han for meg - sommaren. Lang og lys. Han låg der som eit hav av tid. Vi skulle rulle oss rundt i han, stupe kråke og sjå på måkene, nestan samstundes. Vi skulle oppdage nye kronglete stier, der ein må gå litt varsamt for ikkje å dette. Vi skulle krype tett saman og lese ei god bok sjølv om det enno ikkje var kveld. Vi skulle grave i jorda, bade i vatnet og berre ha det godt. Eg ser attende og tenkjer "jo, det blei om lag slik" (pluss skrubbsår på knea og ein million knottstikk).

Før sommaren trudde eg at eg skulle finne nokre små holrom i dei lyse sommarkveldene der eg kunne setje meg ned å skrive litt. Eg trur ikkje nett at eg ville ha finne fram til dei store orda, men det kunne jo hende nokon hadde mista eit par småord i bekken (eg veit av ei som tapt nøklane sine i bekken, så ein veit aldri). Det blei med nokre sommarkort til gamle tanter og gamle vener - hyggeleg det og.

No er det på tide å skrive litt igjen. Den faglege profilen til virrevandringane mine er låg for tida. I staden syslar eg med planar om å å få i stand ein klasseblogg saman med historieelevane mine. Det kunne vore artig om vi fekk i stand eit fagleg fellsskap ute på nettet, og eg fann at lektor Aksnes er blant dei som søkjer det same.

Kystens arv - Stadsbygda

Mettes mysterier

Monas meritter og Karis kråketegn (eller kanskje krydderier høres bedre ut?). Vel, dette er altså et åpent brev til tre gode kollegaer. Jeg kunne jo satt meg ned og skrevet et åpent brev til han der statsministeren, spurt hvorfor han holder på det der Snøhvit-feltet. Ja, sant og si ville jeg bedt ham slutte med oljeboringa i nord - og det øyeblikkelig. Men Jens Stoltenberg leser neppe bloggen min, så da må jeg skrive brevet et annet sted. Det får jeg gjøre en annen gang. Nå skriver jeg til tre hyggelige norsklærere som har gått på kurs i digitale tekster og som er glade i å skrive (dessuten vet jeg at de har vært inne på bloggen min). Jeg tror vel at det mest fornuftige er å overlate navngivingen på bloggen til den enkelte, men jeg håper altså at dere merker et visst hyggelig lite press...

En av disse første sommerdagene

Hvis det er varmt,
vil jeg
gjerne ta deg med
ned til sjøen av ord
og vasse med deg,
snakke
til
jeg glemmer meg helt bort,
kanskje til og med bade.
Da kan ordene
våre
glitre sammen
og etterpå kan de tørke i sola,
mens vi er helt,
helt
stille.

Gro Dahle

Første gang jeg traff på Gro Dahle var da vi arrangerte støttekonsert for Folkereisning Mot Krig. Hun hadde debutert året før, og nå skulle hun lese noen av diktene sine på konserten. Dagen før dagen møttes vi tilfeldig på trikken. Gro Dahle sprudlet i vei. Jeg var først litt forsiktig, men så begynte ordene å danse mellom oss. Jeg følte meg lett og glad, og aldri så lite stolt over å ha snakket med en ekte poet. Støttekonserten ble en suksess, med blant annet DumDum Boys, Ni!sen og Gro Dahle på programmet

Det er vel tjue år tilbake i tid, og siden den gang har jeg alltid holdt et lite øye med Gro Dahle. Derfor var det litt ekstra hyggelig da sommerdiktet hennes dukket opp som ukas e-dikt. Kanskje kan ordene til Gro Dahle lokke fram litt av varmen igjen. Enn så lenge har jeg ikledd meg stillongs og ulltrøye igjen, godt å holde varmen når vi planlegger St.Hans-fest på Myra. Denne gangen er det nærmiljøet som skal styrkes. På programmet står barnestjernen Malin fra Byåsen og The Saunters visstnok "Trøndelags største Shadow-band gjennom tidene". Dessuten kommer det en flammesjonglør og kanskje selveste brannsjefen skal tenne bålet fra brannbilen sin. Jovisst skal det bli liv og røre, men vi mangler en poet.

Ta orda tilbake

Eg har fått ein vane. Han kan vere ein god vane, andre gonger er det mogleg å sjå han som ein mindre god vane, også kalla uvane. Ja, nok om det... eg er stadig ute på nettet og søkjer opp ting og tang. No sist tenkte eg på at kanskje vi skulle grunnleggje ein "ta orda tilbake"-aksjon. Men først ville sjå etter om noko slik allreie fanst, og googla (nytt norsk ord) opp ta orda tilbake. Då kom eg på noko eg hadde høyrd på radioen om utdøande ord, mellom anna er dei gode norske orda formiddagsmat og skyggelue er skifta ut med lunsj og caps. Mannen min testa ut dette siste ordet då han gjekk i butikken for å kjøpe seg ny skyggelue. Du meiner caps? spurde den eine ekspeditøren etter den andre. Ordet formiddagsmaten trur eg er meir levedyktig, det et vi jo kvar dag (om vi ikkje et på kafé, men lærarar gjer sjeldan det). Verre er det nok med dugurden viss dei held fram med å leggje ned gardane i same takt som no.

Ikkje særleg patent

No vil altså Peer Gynt AS, etterkommaren etter sjølvaste Peer, ta patent på både verdsborgaren, Bøygen, Anitra og Juvet. Kva skal dei gjere på Bøygen camping no? Og kva med alle dei som heiter Anitra (36 i følgje SSB). Eg studerte saman med ei av dei i Tromsø, ei triveleg jente det. No må ho truleg ut med ei årleg avgift til Peer Gynt. Eg sit her og grundar på kva for ord eg skal ta patent på. No er det jo tatt patent på Juvet, men eg trur Hoppesteinen er ledig enno. Hoppesteinen vår er jo ikkje så stor, men han er fin å hoppe fra. Tenk vi måtte bytte namn på han, berre fordi nokon ein dag tok patent på Hoppesteinen. Kva med trønderen, har nokon tatt patent på han? I disse dagar kunne jo eit ord som trøndertørke vore aktuelt? Då eg søkte opp ordet på Google, spør dei venneleg om eg meinte å skrive trøndertrøkk. Det hender seg jo at vi skriv ein ting og meiner noko anna. Eg tenkjer på Pippi. Ho hadde funne opp eit heilt nytt ord, var det skunk mon tru? Eg må sjå etter i litteraturen. Pippi var ikkje så oppteken av patent, og ho slapp som kjend å tenkje på pengar. Spurde ein Holesnusken om kva han meiner om patent og den slags, ville det nok komme kontant "Kva er det for føyseskap?"

Til å stole på?

I dag "sykla jeg meg av" som vi sier her i Trøndelag. Brått og uventa lå jeg der - på flatmark, halvveis ut i gangfeltet. Det blødde fra høyrekneet og den ene neven. Jeg reiste meg opp, så meg omkring. Her har jeg sykla rundt i all slags vær, bakke ned og bakke opp. Og så sykler jeg meg av på grunn av en liten stein. Og det bare fordi jeg nynnet på en liten sang og lot tankene fare av sted. Når det skal så lite til - ja, nærmest bare en liten stein eller to - hva blir da det neste?

Smaken av ord

Det er jo et utrolig privilegium å være norsklærer (hvis vi ser bort fra rettebunkene). Vi kan jo boltre oss med ord hele dagen. Hoppe i dem, prøve ut spretten, se om de kan svømme kanskje. Når man i tillegg har unger på hjemmebane. Unger som kan speilvende ordene, snu dem på hodet og dytte dem utfor stupet - ja da har man det i grunnen svært bra.

Da jeg gikk rundt og plukka opp legoklosser, ensomme sokker og nyfødte kaniner tidligere i kveld, koste jeg meg med noen av yndlingsordene mine. Karamellpudding, Kofi Annan og Kuala Lumpur. De har vært med meg lenge, tror det er en tilfeldighet at de alle begynner på k. Jeg har også sansen for små, staute ord. Graut er et slikt ord. Kanskje er nettopp graut et av de ordene som gjør at jeg gjerne framhever det nynorske skriftspråket (men jeg skriver altså bokmål når jeg har det travelt). Vi sier riktignok grøt hjemme hos oss, og spiser havregrøt til frokost på hverdagene. Etter rettskrivingsnormalen av 1938 ble graut eneste tillatte skriveform. Dette likte foreldrene i Bærum og Oslo dårlig, og foreldreaksjonen mot samnorsk fikk vind i seilene. Resten av historien kjenner vi.

Men altså: ord og ordklang. Bryllupsfest klinger bra. Pakking og storrengjøring har ingen plass blant mine favorittord. Tale? Vel, tale er kanskje noe som kan klinge bra, den må bare skrives først.

En vei å gå

Jeg snublet over litt virrevandringsetymologi. Sitatet nedenfor er hentet fra INFOMAT april 2007, og må leses i sammenheng med at Srinivasa S. R. Varadhan vant Abelprisen i 2007:

Redaksjonen har drevet litt etterretning og funnet ut at opphavet til det fabelaktige ordet virrevandring, mye brukt i forbindelse med at årets Abelprisvinner Srinivasa S. R. Varadhan ligger hos Eivind Hiis Hauge, fysiker, tidligere rektor ved NTNU og med fire år bak seg i Abelstyret.

For noen år siden gikk det noen filmer om den aus­tralske tøffingen Crocdile Dundee. Med han ble be­grepet walkabout en del av det allmenne vokabular. Kanskje tiden er moden for at den samme allmen­nheten trykker begrepet virrevandring til sitt bryst. En hyggelig passiar kunne dermed utspille seg om­trent slik:

Person A: Jaså, du er ute på denne tiden. Hvor har du tenkt deg hen, da?
Person B: Nei, jeg er bare ute å virrevandrer i to dimensjoner!
Person A: Jamen, det er jo jeg også.
Person B: Flott, da treffes vi sikkert igjen.

Men det gjør de altså ikke.

Ordet går igjen i enda et sitat (fra Abelkomiteens begrunnelse for pristildelingen i 2007):

Ideene hans hadde også stor innflytelse på analysen av virrevandring i stokastiske omgivelser. Navnet hans er nå knyttet til metoden for å “betrakte omgivelsene fra partikkelen som er i bevegelse”, ett av de få generelle verktøyene på området.

Varadhans arbeid har stor begrepsmessig kraft og en tidløs skjønnhet. Ideene hans har hatt stor innflytelse og vil i lang tid fortsette å stimulere til videre forskning.

Noen spørsmål jeg kan stille meg etter dette:

1. Foregår mine virrevandringer i stokastiske omgivelser?
   
2. Har jeg noen analyse av mine virrevandringer?


3. Har min blogg stor begrepsmessig kraft og tidløs skjønnhet?


4. Vil mine ideer få stor innflytelse og stimulere til forskning i lang tid framover?

Hmm, det er nok mulig at jeg må vurdere et navneskifte på bloggen min...

Så fikk jeg sagt det

Til neste år har jeg veldig lyst til å starte opp med en 1. klasse på studiespesialisering. Nemlig!

Drømmedalen

Stedet for gode drømmer, vakre hester, elvebrus, livsvisdom og lemen. Vi var elleve damer, hvor av en som snart skulle smis i hymens lenker. God mat, vin, vennskap og ritualer. Tina ga oss innføring i naturlig hestehold. Vi må respektere hestenes naturlige rom, og nærme oss dem på en respektfull måte. Like lite som vi vil bli klødd på nesa av en fremmed, skal vi buse fram til hesten. Tina er lyttende, tålmodig, varsom og lekende. Hun setter fram kravene sine uten makt - vennlighet er nøkkelen til godt samarbeid. Slik må det også være mellom oss mennesker. Tina danset med hestene, og vi løp i flokk for å rydde territoriumet - "I can move eleven horses". Glede og ettertanke. Drømmedalen -vi vender gjerne tilbake!

Bekjennelser

Det er merkelig det der, akkurat som om det har skjedd noe. Dette "noe" kan kanskje defineres som en form for utvikling. Jeg vil forsøke å forklare litt nærmere...

Tidligere har jeg ikke forholdt meg til "bloggosfæren". Jeg har nok visst at folk har skrevet om andre ting enn marsvinene sine, og at jeg sikkert kunne ha noe å lære. Så , omtrent som da jeg var gravid og så mager over alt, så oppdaget jeg bloggene - mange blogger, lærerike, fargerike blogger.

Jeg har lært mye om blogg i undervisningen ved å lese Tanketråder. Alle de flinke lærere der ute imponerer og inspirerer. Jeg tror fortsatt på tavle og kritt, store tykke bøker, den opplysende samtalen og de gode diskusjonene. Det ene utelukker ikke det andre. Og kanskje er det slik at skriving i digitale medier bidrar til å stimulere skrivelysten på en annen måte enn når eleven skriver for skrivebordsskuffen eller til læreren.

Bloggen kan brukes på så mange måter. I semesteroppgaven min snublet jeg over Gi et lite vink. Med engasjement, humor og varme, deler Maren på 17 år sine erfaringer og tanker med de andre innbyggerne i bloggerby. Maren reflekterer også over hvorfor hun og andre skriver: "Et menneske som blogger, må jo ha et visst ønske om oppmerksomhet. Det sier seg jo liksom selv. Vi skriver jo tross alt, i teorien, for hele verden. " Jeg skal ikke uttale meg om eget behov for oppmerksomhet. Enn så lenge skriver jeg mest for meg selv, noen venner og en og annen kollega. Likevel skriver også jeg, i teorien, for hele den verden (eller hele Norden). Hva gjør det med meg som skriver?

Stadig oftere griper meg selv i å tenke: "dette må jeg skrive om på bloggen". I utgangspunktet er denne bloggen ment som en fagblogg i norskfaget. Som regel får jeg aldri skrevet ned det jeg tenker på, den berømmelige klemma sørger for det. Jeg ønsker at bloggen skal fungere som arkiv for gode artikler, lenker til blogginnlegg og egne refleksjoner omkring undervisning. I bokhylla er det fullt opp av gamle artikler, men hvor er de den dagen jeg trenger dem? Nå kan bloggen holde orden for meg, hvis jeg bare sørger for å sette på rett merkelapp. Vel og bra!

I den senere tid har jeg kjent en pussig lyst til å skrive litt om de andre sidene i tilværelsen. Lysten kom snikende på vei til 40-årslag for en god venninne. Minner fra det glade studenterliv slo følge mens jeg vandret fra Blindern og ned til St. Hanshaugen. Noen smilende minner, noen frusterte, noen sinte og noen som blinket lurt. Jeg var blitt voksen, og ønsket å skrive ned mine memoarer. Helst på nynorsk.

Memoarer, redogörelse i bokform för författarens liv med anspråk på historisk korrekthet. Historiskt viktiga personers memoarer får ofta visst genomslag i historieskrivningen. I många memoarer kan man dock se författarens behov av att framställa sig själv i god dager varvid källkritik är viktigt vid bedömandet av memoarers korrekthet

(http://sv.wikipedia.org/wiki/Memoarer)

Vel, memorarer er det ikke blitt. Men noen små drypp fra livet har begynt å blande seg inn i bloggen min. Når jeg skriver, sier jeg noe om hvem jeg er. Ja, da er det i grunnen ikke så rart at jeg får lyst til å skrive om ungene, eller om hvor vakkert det er på Stokkøya eller om lukten av nybakte boller. Men hvorfor på en blogg? Hvorfor ikke skrive en e-post eller kanskje et vakkert kort? Da har man en avsender og en mottaker. Hva gjør det med teksten at den ikke lenger ligger i en skrivebordsskuff, eller sendes i en konvolutt med frimerke på? Hva skjer når vi åpner opp for det store ukjente? Vil teksten fortsatt være autentisk?

Og ikke minst? Hva med alt jeg ikke skriver noe om? Hvorfor skriver jeg ikke om litteratur? Har jeg ikke lest den siste boka til Johan Harstad eller Elif Shafak? Hvorfor skriver jeg ikke om PISA, leseferdigheter, digitale verktøy, skoleutvikling? Hvorfor skriver jeg ikke daglige tips til et grønnere liv? Hvorfor glemmer jeg å skrive på nynorsk? Og hvorfor skriver jeg her? Hvorfor gjør jeg ikke noe i stedet? Hvorfor gjør jeg ikke noe med matvarekrisa? Hvorfor går jeg ikke ut og graver litt i jorda? God ide, forresten...

To månar?

"Kor e den anner månen?" spurde Alfred (3) ved synet av halvmåna. Tankane glid til ein mann med forstand på mellom anna månar:

I dag såg eg
tvo månar,
ein ny
og ein gamal.
Eg har stor tru på nymånen.
Men det er vel den gamle.

Olav H. Hauge, Dropar i austavind (1966)

Ungdom viser vei

Jeg er i grunnen ganske fornøyd med terminprøven til 2. klassingene på yrkesfag i år. En av oppgavene var å kommentere blogginnlegget Walk of shame skrevet av Maren på 16 år. Jeg har fulgt bloggen Gi et lite vink den siste tiden, og fryder meg over skrivegleden, viljen og energien hennes. Jeg har tro på å trekke fram de gode, inspirerende eksemplene i undervisningssammenheng, og ønsket derfor å dele Marens blogg med elevene mine. Elevene som valgte denne oppgaven, var gjennomgående positive til homofili, og støttet for det meste Marens synspunkter. Mange av dem lot seg overraske over at hun som var så ung, kunne skrive så godt. En av elevene skrev:

Maren har klare tanker og meninger om temaet. Likevel er hun saklig i sin argumentasjon. Hun skriver også med en slik entusiasme at jeg hadde vanskelig for å sitte stille på stolen da jeg leste blogginnlegget hennes. (...) Jeg mener enkelt og greit at dette er det beste blogginnlegget jeg noen gang har lest. Maren er en utrolig god skribent, og jeg har utrolig lyst til å lese mer av henne.

Involveringspedagogikk

Mange pedagogiske bølgjer har ride den norske skulen. Harald Skjønsberg fortel i eit morgenkåseri om møtet med ein involveringspedagog på 80-tallet. Involveringspedagogen rådde lærarane til å lære elevane mindre om gamle krigar og daude forfattarar. I staden skulle dei konsentrere seg om å lære dei unge å meistre liva sine...

tussilagofarfara

Nå står det fire fulle eggeglass på bordet.

Til forveksling

Elevane mine har nett hatt prøve om kultur og kulturmøte. På spørsmålet om samisk kultur, skreiv ein av elevane: "de lever av naturen og tror på en slags naturreligion og så jodler de". Det var på plass med ei lita oppklåring:

Vår tralla la vår

Tre hestehov i et eggeglass. Sykkeltid. neseblod. Punktert sykkel. En snøfonn som smelter en halvmeter om dagen - sånn omtrent.
Jeg velger meg april.

Små uforståelege ting

For nokre dagar sidan berre forsvann e-posten min. Han blei berre borte. Anten var eg gløymd av verda, eller så var det noko gale ein stad. Eg satsa på det siste, og ringde it-ansvarleg i fylket. Han kunne fortelle at dei hadde problemar med serveren, og så sa han ein heil del som eg ikkje skjøna. Det einaste eg fekk ut av det var 1) ja, det hadde vore problemar, men dei skulle rette dei opp att 2) nei, dei kunne ikkje sende meg den e-posten som hadde blitt borte ein stad på vegen.

Og korfor fortel eg alt dette? Sjølvsagt fordi det gjer meg nok eit høve til å lenkje til eit morgonkåseri i P2, denne gongen er datoen 27. mars. Det handlar om mellom anna om nye ikonar, ukjende småfuglar og uforståelege dataekspertar.

Det er ikkje mi skuld

at noko går gale. Går det bra, derimot, kan eg sjølvsagt sole meg i glansen. Høyr morgonkåseriet frå 25. mars . Eg må forresten seie at eg synest det er så heilt utroleg flott at vi no berre kan klikka på ei lenkje, og så kan vi høyre radio nett når vi sjølv vil. Det gjer meg beint fram glad!

Eg kjem så ofte på avveie

Det er en utfordring å skulle holde seg til saken når en ute på verdensveven. Jeg tok meg en tur for å kikke litt etter offentlighetsbegrepet til Habermas. Da snublet jeg over artikkelen ulydig jente. Jeg falt i tanker, vandret videre og fant ut at jeg vil legge inorden.no til mine favoritter. Jeg gikk så tilbake Habermas, og fant blant annet Unn Irmelin Kvams blogg som kommenterer den nye offentligheten:

Handlinger min bestemor betraktet som private, skjer nå i den offentlige sfære: Å ha private samtaler i mobil, kline med kjæresten. Man kan derfor argumentere for at brukergenerert innhold, for eksempel blogg, en privat meningsytring, ren subjektiv, som finner sted i den offentlige sfære, ikke nødvendigvis fremmer debatt eller diskusjon etter Habermas` oppfatning, men forblir nettopp dette: En privat ytring i det offentlige rom. Da avfeier man kanskje begrepet borgerlig offentlighet og forutsetter at dette er annerledes i dagens mediehverdag. Eller?

Og med det var min dyrkjøpte lille studiestund over. Jeg fant mye spennende, samtidig som jeg slapp unna hardt skrivearbeid. Hvem er jeg som klager over mine elever...?

Vis meg din dagbok, og jeg skal si deg hvem du vil være

Eg har vore ute i det som ein bloggar ved nemner som "det store altet". I bloggen Gi et lite vink skriv ho mellom anna:

Jeg har i det siste begynt å lure litt på hvorfor vi ble bloggere.
Hvordan havnet vi egentlig her, foran skjermen og med tastaturet kjærlig plassert under løpende fingre? Hvorfor i all verdens land og rike sitter vi her og øser litt vårt ut på internett, spekket med pinlige, unødvendige detaljer og totalt blottet for filter?
Og hvem innbilte oss egentlig at noen brydde seg det døyt om noe av dette?

Nei si det, men denne jenta har faktisk noko å fare med.

Kulturell frisetting

Eg tek tak i ein av tesane til Thomas Ziehe , og skriv om det private sitt inntog i det offentlege rom. På http://www.nettdagbok.no/ har eg plukka ut nokre bloggar der ungdom fortel om seg sjølve. Eg har funne flest jentebloggar. Kan hende har det noko med nettstaden å gjere. Kan hende er gutane ein annan plass der ute i den virtuelle verda. For også gutane ytrar seg skriftleg om kjensler på nettet, noko som mellom anna blir omtalt i morgonkåseriet i dag.

No skriv eg meg bort, Eg trur sanneleg norsklæraren har skrivevegring... Men før eg tek tak i oppgåva mi, vil eg berre tipse om eit intervju med Thomas Ziehe , og ein artikkel om "Skolens oppgave i et pluralistisk samfunn" skreve av Gunnar Holth (lærar ved Valler vidaregåande skule, den skulen eg gjekk på i si tid).

Hva gjør ordene?

Hva holder ordene på med
når ingen leser dem?
Sover de?
Venter de?
Ligger de bare
på arket
og lytter?
Håper?
Lengter?
Hva driver ordene med
i bokmørket
når boka er stengt?
Når boka står i hylla
mellom andre bøker
og klemmer permene sine sammen,
hva gjør ordene da?
Hva tenker ordene på?

Hva gjør du
når ingen ser deg?

Gro Dahle

Dæm i frå Budala

Vi har vore på telttur i Budal. Det var morosamt! Mykje snø, harespor, varme pølser, glade ungar, kalde tær, bål som sprakar og ski i kryss. Bygderomatikaren frå Bærum fekk lyst til å skaffe seg eit gardsbruk og berre bli der.

Då eg tok nordisk, gjorde eg ei lita undersøking av forskjellar i talemålet mellom generasjonar på Støren. Mellom anna ville eg sjå om eg kunne finne restar av dei gamle dativsformene. Eg fann at dativ vart nytta når informantane talte om "dæm i frå Budala". I følgje Tor Erik Jenstad (Ordboksredaktør, NTNU) held dativ seg lengst i samband med stadsnamn.

På steingrunn (Dag og Tid, nr. 8 2008)
Mange går av skaftet om du kallar ein spade for ein spade.

Lengter du etter noe

måtte det være ei snøvidde
som gnir hele fjeset sitt
inn med soloppgang og dagslys

Et sted
hvor tankene fortaper seg som trær
mot tregrensen

Kolbein Falkeid. Fra Noen skritt unna, 1980

Eg fortel meg sjølv

Eg har titta meg litt rundt i den virtuelle verda. Det slår meg at ein blogg kan vere om nesten kva nesten som helst. Marsvinentusiastane legg ut bilete av marsvina sine, og skriv om små og store hendingar frå dagleglivet. Personleg har eg meir sans for høner, huskier og hestar – mest fordi høna legg egg, huskien dreg sledar og hesten, ja, han kan eg til dømes ri på. Eg har ikkje lest så mykje om dei på nettet.

Då eg var ung, hende det at eg rabla ned noko i ei dagbok. Eg skreiv berre når kjærleiken gjekk meg i mot, men det vart nokre sider av det òg. Den litterære kvaliteten gjer at desse skriveria ikkje egnar seg for allmenta. Eg hugsar ein gong eg skreiv noko i denne boka som ikkje var meint for meg sjølv. Eg var sånn halvvegs i lag med ein fyr, men vi snakka ikkje så godt i lag. Vi var på telttur. Då fann eg ut at eg kunne skrive dei innarste tankane mine i dagboka. Etterpå la eg boka ”tilfeldig” frå meg, halvvegs oppslått, og sa i ei lett tone ”eg berre går meg ein tur, eg”. Vel tilbake i teltet var alt ved det gamle, og det var kanskje like greitt. Eg spurde aldri om han las det som stod der. Om han hadde lese det, ville eg ikkje hatt han heller. For kven kan stole på ein som les andre sine dagbøker?

Vi gjekk kvar vår veg etter denne turen. Den beste løysinga. Og dagboka? Eg las ho mange år etter. Då såg eg at eg hadde konstruert ei historie. Ho var ikkje heilt usann, men var ikkje sann heller. Det var ei historie skrive for ein annan.

Eg kom til å tenkje på denne hendinga då eg søkte etter dagbøker på nettet. Eg ville altså finne ut noko om korleis det private vert formidla i det offentlege rom. Det var greitt å sjå nokre marsvin. Men så fann eg ei tenåringsjente som hadde filma seg sjølv gjennom ein heil dag (klipt ned til nokre minuttar). I eit påfallande barnsleg tonefall pratar ho om korleis ho sit på nettet og spelar spel, om pc-en som krasjar og om risgrauten som ho et. Eg vonar at ho i beste fall freistar å vere ironisk. Men ironi er farleg. Eg maktar i alle høve ikkje å sjå noko anna enn ei gustenbleik jente som blottlegg si einsemd for heile verda. I retur får ho kommentarar og parodiar på seg sjølv, laga av ungdommar . Det er så eg ønskjer meg ein storebror til denne jenta, ein som tek vare på ho og ber ho leggje dagboka under hovudputa i staden. Ein som tek ho i hånda og seier ”kom, så tek vi oss ein tur ut i sola”.

Oppvekst i det moderne

Kronikken til Trond Berg Eriksen er vel verd å lese. Skjønner vi hvorfor det av og til - og ikke så sjelden - faktisk går bra? spør Berg Eriksen.

Lufta er for alle

15. februar en den store tomgangsaksjonen. Over hele landet ber vi miljøsinkene slå av motoren når bilen står stille.

Hilsen Miljøagentene. Med rett til å si i fra

Å kalle ein spade for...

A/D//E/P/S

espad
desap
pades
sepad
pesad
dapse
spade

Jan Erik Vold
Fra I vektens tegn, 2000

Meir danning

Det er fleire som er oppteken av danning. I ein kronikk skriv Arne Næss: "Jeg liker begrepet dannelse. Dannelse er det motsatte av snevre og overfladiske holdninger. Dannelse har med klare, presise og dype tanker å gjøre. Dannelsessamfunnet er derfor noe annet enn informasjonssamfunnet".

Digital danning

Vil vi nyte omgrepet digital danning om fem år - om ti år? Eg vonar at vi framleis taler om danning. Men kanskje er det digitale blitt ein så sjølvsagt ting i livene våre at vi ikkje heftar oss ved merkelappen digitalt lenger. Enn så lenge trur eg det er eit greit omgrep å nytte når ein skal ha fram det særeigne digitale. Eg rota rundt litt på nettet og fann nokre gode artiklar:

I Wikipedia knyttar dei omgrepet til Humboldt sitt klassiske omgrep for danning: «å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning». Då blir digital danning å forstå som «å knytte selvet til verden ved hjelp av IKT».

I sitt essay om digital dannelse utdypar Jon Hoem korleis digital danning skjer når ein person held seg kritisk og tolkande til digitale medier, og ikkje minst er i stand til å ytre seg aktivt digitalt. Bloggen er eit lett tilgjengeleg verkty som gjer det lett for elevar og andre å få ein stemme i det offentlege rom.

Eg tek med ein kronikk om digital danning frå Dagbladet der dei legg vekt på at digital danning fordrar at vi ser utover oss sjølve og tek i bruk digitale verkty for å lære om andre, og for å hjelpe fattige land i sør.

Avsluttingsvis eit sitat:
Internettet har òg sine sider (På steingrunn, Dag og Tid).

Trivelege Tryggve frå Toten

Vi skal selge bilen vår. Han er krute god, men det er ikkje plass til å ta med seg bestemødre, tanter, vennar eller andre vi skulle møte på vår veg. Vi ønskjer difor å finne ein hyggeleg familie som kan kjøpe denne flotte Opel Vectra-en.

Så til poenget. Mannen min var inne på nettstaden TryggBilhandel.no. Her finn vi animerte Tryggve frå Toten som kan hjelpe både kjøpar og selgar i gjennom ein trygg bilhandel. Dette er ein interessant digital tekst. Nytta i klasserommet kan elevane mellom anna studere korleis dialekt blir nytta som verkemiddel, kroppsspråket til Tryggve med meir.

På steingrunn

Skal du løfte deg etter håret, er det dumt å ta det i rykk og napp.
(Dag og Tid nr.6 2008)

Vi vil alle at nokon skal sjå oss

Kanskje Hjorten til Gunnhild Øyehaug eigentleg draumer om ein møteplass på Facebook?

Einar Økland om optimistar

«Dei trur at alt skal gå så for­dømt mykje be­tre ber­re dei fø­rer ein ver­dens­krig, byg­ger eit unød­ven­dig bygg el­ler ra­se­rer ein skog. Det er pessimistane som har prøvd å re­pa­re­re og dem­pe øydeleggingsaktivitetane.»

Det er jo så mange der ute

No har eg titta litt på Myspace på profilane til jenter mellom 18 og 19 år. Eg medgjer at eg vert både skremd og forundra. Skremd fordi det er så mange som blottlegg seg tilsynelatande utan å tenkje på følgjene. Forundra over at dei nyttar så mykje tid der til å prate om så lite. Moralisten i meg tenkjer at dei burde nytte denne tida på andre ting. Dei kunne til dømes engasjere seg i den virkelige verda og dei problema vi står ovanfor. Eller dei kunne lese meir på studiane sine, gått meir tur i marka eller teke ein telefon til den gamle bestemora si. Men eg stillar sjølvsagt heilt utan fordommar når eg tek fatt på oppgåva om å skrive seg sjølv...

Eg synest det er litt skummelt å gje i frå seg e-postadressa si til Facebook . Men når eg veit at mellom anna vettuge personar som læraren vår, Hildegunn Otnes, har lagd inn profilen sin der, så får eg vel kanskje tru at det går bra :-)

Giddens er lånt ut over heile fjøla på BIBSYS. Arendt får eg tak i på folkebiblioteket. Der har eg også eit von om å få tak i boka til Melberg (den er ikkje ferdig til utlån enno).

Kunsterisk frihet til læreren

Hva skal til for at lærereren skal gå til sitt arbeid med glede? Inge Eidsvåg har satt opp en sjekkliste med ti spørsmål.

Alle pratar om veret

No ligg snøen kald og kvit. Vi kan boltre oss, gå på ski, ake og lage artige figurar i snøen. Men kor lenge kan vi det?

Takk for en inspirerende samling

Det var en inspirerende samling med mange interessante forelesninger, utfordrende oppgaver og hyggelige medstudenter.

Jeg spekulerer på hvilken hjemmeoppgave jeg skal skrive. Har mest lyst til å velge en oppgave knyttet til temaet "Å fortelle seg selv - identitet og uttrykk i det virituelle rommet". Jeg synes identitetsutforming er et spennende tema, og i hovedoppgaven min utforsket jeg blant annet hva som lå i begrepet lokal identitet Finn Bostad hadde en inspirerende forelesning, og jeg har lyst til å lese bøkene til Arendt, Giddens og Melberg. Utfordringen knyttet til dette temaet er å begrense problemstillingen ytterligere, hvis ikke kan det fort bli veldig langt...

Dessuten er det mer matnyttig å velge en oppgave som er direkte knyttet opp til bruk av digitale tekster/digitale hjelpemidler i undervisningen. Jeg får grunne over dette helt til i morgen. Er det noen av dere som har gjort dere klare tanker om hvilken oppgave dere skal velge?

Det finnes en blogg for oss alle

I går kveld hadde vi møte i Uglamarka Interesseforening. Det er vi som har jobba for å bevare Myra mot utbygging. Nå skal vi se framover og jobbe for Myra som et nærmiljøanlegg og en møteplass i lokalmiljøet. De fleste i styret er sindige karer som har rundet de seksti. Vi snakket om å opprette en idebank for gode forslag. Det var da jeg kom på den geniale ideen: hva med å opprette en egen blogg? Karene er kjappe på e-post, men noe blogg ville de ikke ha noe av. Det vil si, de kunne gjerne sende innleggene sine på e-post til meg, så kunne jeg publisere dem. Jeg tror ideen er lagt brakk så lenge... :-)

Den første klatreturen

Når jeg har trengt bilder i undervisningssammenheng, har jeg gjerne søkt etter bilder på Google. Det er enkelt: søk "prinsesse", kopier og lagre. Jeg har nok visst om at det er noe som heter opphavsrett, men jeg har ikke forholdt meg noe nærmere til det. Jeg har unnskyldt meg med at bildene bare er blitt brukt til illustrasjoner og ikke utnyttet kommersielt.

På kurset ble vi introdusert for FLickr. Her kan man virkelig boltre seg i en hel verden av bilder. Problemet er bare å velge...

Revansj - en hypertekstfortelling

Vi fikk i oppdrag å lage en liten hypertekstfortelling ut fra et fortellingsskjellett vi fikk utdelt. Vi kjente ikke tekstutdraget fra tidligere, men syntes teksten la opp til en litt klisjèaktig kjærlighetsfortelling. Kari, Jon Arne og jeg bestemte oss for å gi fortellingen en litt overraskende vri...
Vi fikk senere opplyst at utdraget var hentet fra novella Tone – 16 av Bjørg Vik. (Så stor du er blitt (ant.), 1981). Her er vår Revansj

Ein morgonengel

Tenk så fint å vakne opp og vite at det er ein engel som passar på. Denne engelen er noko redigert, eg vonar han ikkje tek det ille opp...

Norsklærar med digitalt grensesnitt

Det er vel fleire av dykk som kjenner til http://www.norskboka.no/. Her er det mange gode råd og tips. Harboe har også skreve ei bok med tittelen norskboka.no som ser ut til å vere eit fint supplement til tekst.no. Eg syntes også det var litt artig å gå inn på bloggen til Leif Harboe http://leifh.blogspot.com/