Det er jo et utrolig privilegium å være norsklærer (hvis vi ser bort fra rettebunkene). Vi kan jo boltre oss med ord hele dagen. Hoppe i dem, prøve ut spretten, se om de kan svømme kanskje. Når man i tillegg har unger på hjemmebane. Unger som kan speilvende ordene, snu dem på hodet og dytte dem utfor stupet - ja da har man det i grunnen svært bra.
Da jeg gikk rundt og plukka opp legoklosser, ensomme sokker og nyfødte kaniner tidligere i kveld, koste jeg meg med noen av yndlingsordene mine. Karamellpudding, Kofi Annan og Kuala Lumpur. De har vært med meg lenge, tror det er en tilfeldighet at de alle begynner på k. Jeg har også sansen for små, staute ord. Graut er et slikt ord. Kanskje er nettopp graut et av de ordene som gjør at jeg gjerne framhever det nynorske skriftspråket (men jeg skriver altså bokmål når jeg har det travelt). Vi sier riktignok grøt hjemme hos oss, og spiser havregrøt til frokost på hverdagene. Etter rettskrivingsnormalen av 1938 ble graut eneste tillatte skriveform. Dette likte foreldrene i Bærum og Oslo dårlig, og foreldreaksjonen mot samnorsk fikk vind i seilene. Resten av historien kjenner vi.
Men altså: ord og ordklang. Bryllupsfest klinger bra. Pakking og storrengjøring har ingen plass blant mine favorittord. Tale? Vel, tale er kanskje noe som kan klinge bra, den må bare skrives først.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
dette er godt å lese for oss som er glade i og har stor respekt for ord. Dette er godt stoff for skrivesirkling.
Vi kunne skrive hver dag bare om ordene. Her ville også harald morten kunne boltre seg.
Ja, hvorfor ikke? Vi kunne begynne med ablegøyer og avslutte med ålefiske, kanskje. Eller skrive noe om hvilke finurlige ord som dukker opp fra dag til annen.
Kanskje kunne man vie egne kapittel til talemålet. Da Harald Morten Iversen holdt foredrag, lot jeg meg rive med av "virri" og "vårrå", fulljamning og tiljamning og mere til.
Legg inn en kommentar