Jeg snakket med ham fredag ettermiddag, ønsket ham god helg. Han smilte. I dag stod pulten hans tom. Medelevene hans fikk den tunge beskjeden: han kommer ikke tilbake mer. Vi skulle aldri få se det gode, litt vare, smilet hans igjen. Hvordan skal vi forstå det? Forstå det som er så endelig, så ugjenkallelig. Vi ble så hjelpesløse, så alene. Vi tente lys, gikk en tur. Forsøkte å finne ord, men fant bare tårer. Det er mange som tenker på deg i kveld. Mange som tenker på dine nærmeste og føler med dem i sorgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar