Smaken av ord

Det er jo et utrolig privilegium å være norsklærer (hvis vi ser bort fra rettebunkene). Vi kan jo boltre oss med ord hele dagen. Hoppe i dem, prøve ut spretten, se om de kan svømme kanskje. Når man i tillegg har unger på hjemmebane. Unger som kan speilvende ordene, snu dem på hodet og dytte dem utfor stupet - ja da har man det i grunnen svært bra.

Da jeg gikk rundt og plukka opp legoklosser, ensomme sokker og nyfødte kaniner tidligere i kveld, koste jeg meg med noen av yndlingsordene mine. Karamellpudding, Kofi Annan og Kuala Lumpur. De har vært med meg lenge, tror det er en tilfeldighet at de alle begynner på k. Jeg har også sansen for små, staute ord. Graut er et slikt ord. Kanskje er nettopp graut et av de ordene som gjør at jeg gjerne framhever det nynorske skriftspråket (men jeg skriver altså bokmål når jeg har det travelt). Vi sier riktignok grøt hjemme hos oss, og spiser havregrøt til frokost på hverdagene. Etter rettskrivingsnormalen av 1938 ble graut eneste tillatte skriveform. Dette likte foreldrene i Bærum og Oslo dårlig, og foreldreaksjonen mot samnorsk fikk vind i seilene. Resten av historien kjenner vi.

Men altså: ord og ordklang. Bryllupsfest klinger bra. Pakking og storrengjøring har ingen plass blant mine favorittord. Tale? Vel, tale er kanskje noe som kan klinge bra, den må bare skrives først.

En vei å gå

Jeg snublet over litt virrevandringsetymologi. Sitatet nedenfor er hentet fra INFOMAT april 2007, og må leses i sammenheng med at Srinivasa S. R. Varadhan vant Abelprisen i 2007:

Redaksjonen har drevet litt etterretning og funnet ut at opphavet til det fabelaktige ordet virrevandring, mye brukt i forbindelse med at årets Abelprisvinner Srinivasa S. R. Varadhan ligger hos Eivind Hiis Hauge, fysiker, tidligere rektor ved NTNU og med fire år bak seg i Abelstyret.

For noen år siden gikk det noen filmer om den aus­tralske tøffingen Crocdile Dundee. Med han ble be­grepet walkabout en del av det allmenne vokabular. Kanskje tiden er moden for at den samme allmen­nheten trykker begrepet virrevandring til sitt bryst. En hyggelig passiar kunne dermed utspille seg om­trent slik:

Person A: Jaså, du er ute på denne tiden. Hvor har du tenkt deg hen, da?
Person B: Nei, jeg er bare ute å virrevandrer i to dimensjoner!
Person A: Jamen, det er jo jeg også.
Person B: Flott, da treffes vi sikkert igjen.

Men det gjør de altså ikke.

Ordet går igjen i enda et sitat (fra Abelkomiteens begrunnelse for pristildelingen i 2007):

Ideene hans hadde også stor innflytelse på analysen av virrevandring i stokastiske omgivelser. Navnet hans er nå knyttet til metoden for å “betrakte omgivelsene fra partikkelen som er i bevegelse”, ett av de få generelle verktøyene på området.

Varadhans arbeid har stor begrepsmessig kraft og en tidløs skjønnhet. Ideene hans har hatt stor innflytelse og vil i lang tid fortsette å stimulere til videre forskning.

Noen spørsmål jeg kan stille meg etter dette:

1. Foregår mine virrevandringer i stokastiske omgivelser?
   
2. Har jeg noen analyse av mine virrevandringer?


3. Har min blogg stor begrepsmessig kraft og tidløs skjønnhet?


4. Vil mine ideer få stor innflytelse og stimulere til forskning i lang tid framover?

Hmm, det er nok mulig at jeg må vurdere et navneskifte på bloggen min...

Så fikk jeg sagt det

Til neste år har jeg veldig lyst til å starte opp med en 1. klasse på studiespesialisering. Nemlig!

Drømmedalen

Stedet for gode drømmer, vakre hester, elvebrus, livsvisdom og lemen. Vi var elleve damer, hvor av en som snart skulle smis i hymens lenker. God mat, vin, vennskap og ritualer. Tina ga oss innføring i naturlig hestehold. Vi må respektere hestenes naturlige rom, og nærme oss dem på en respektfull måte. Like lite som vi vil bli klødd på nesa av en fremmed, skal vi buse fram til hesten. Tina er lyttende, tålmodig, varsom og lekende. Hun setter fram kravene sine uten makt - vennlighet er nøkkelen til godt samarbeid. Slik må det også være mellom oss mennesker. Tina danset med hestene, og vi løp i flokk for å rydde territoriumet - "I can move eleven horses". Glede og ettertanke. Drømmedalen -vi vender gjerne tilbake!

Bekjennelser

Det er merkelig det der, akkurat som om det har skjedd noe. Dette "noe" kan kanskje defineres som en form for utvikling. Jeg vil forsøke å forklare litt nærmere...

Tidligere har jeg ikke forholdt meg til "bloggosfæren". Jeg har nok visst at folk har skrevet om andre ting enn marsvinene sine, og at jeg sikkert kunne ha noe å lære. Så , omtrent som da jeg var gravid og så mager over alt, så oppdaget jeg bloggene - mange blogger, lærerike, fargerike blogger.

Jeg har lært mye om blogg i undervisningen ved å lese Tanketråder. Alle de flinke lærere der ute imponerer og inspirerer. Jeg tror fortsatt på tavle og kritt, store tykke bøker, den opplysende samtalen og de gode diskusjonene. Det ene utelukker ikke det andre. Og kanskje er det slik at skriving i digitale medier bidrar til å stimulere skrivelysten på en annen måte enn når eleven skriver for skrivebordsskuffen eller til læreren.

Bloggen kan brukes på så mange måter. I semesteroppgaven min snublet jeg over Gi et lite vink. Med engasjement, humor og varme, deler Maren på 17 år sine erfaringer og tanker med de andre innbyggerne i bloggerby. Maren reflekterer også over hvorfor hun og andre skriver: "Et menneske som blogger, må jo ha et visst ønske om oppmerksomhet. Det sier seg jo liksom selv. Vi skriver jo tross alt, i teorien, for hele verden. " Jeg skal ikke uttale meg om eget behov for oppmerksomhet. Enn så lenge skriver jeg mest for meg selv, noen venner og en og annen kollega. Likevel skriver også jeg, i teorien, for hele den verden (eller hele Norden). Hva gjør det med meg som skriver?

Stadig oftere griper meg selv i å tenke: "dette må jeg skrive om på bloggen". I utgangspunktet er denne bloggen ment som en fagblogg i norskfaget. Som regel får jeg aldri skrevet ned det jeg tenker på, den berømmelige klemma sørger for det. Jeg ønsker at bloggen skal fungere som arkiv for gode artikler, lenker til blogginnlegg og egne refleksjoner omkring undervisning. I bokhylla er det fullt opp av gamle artikler, men hvor er de den dagen jeg trenger dem? Nå kan bloggen holde orden for meg, hvis jeg bare sørger for å sette på rett merkelapp. Vel og bra!

I den senere tid har jeg kjent en pussig lyst til å skrive litt om de andre sidene i tilværelsen. Lysten kom snikende på vei til 40-årslag for en god venninne. Minner fra det glade studenterliv slo følge mens jeg vandret fra Blindern og ned til St. Hanshaugen. Noen smilende minner, noen frusterte, noen sinte og noen som blinket lurt. Jeg var blitt voksen, og ønsket å skrive ned mine memoarer. Helst på nynorsk.

Memoarer, redogörelse i bokform för författarens liv med anspråk på historisk korrekthet. Historiskt viktiga personers memoarer får ofta visst genomslag i historieskrivningen. I många memoarer kan man dock se författarens behov av att framställa sig själv i god dager varvid källkritik är viktigt vid bedömandet av memoarers korrekthet

(http://sv.wikipedia.org/wiki/Memoarer)

Vel, memorarer er det ikke blitt. Men noen små drypp fra livet har begynt å blande seg inn i bloggen min. Når jeg skriver, sier jeg noe om hvem jeg er. Ja, da er det i grunnen ikke så rart at jeg får lyst til å skrive om ungene, eller om hvor vakkert det er på Stokkøya eller om lukten av nybakte boller. Men hvorfor på en blogg? Hvorfor ikke skrive en e-post eller kanskje et vakkert kort? Da har man en avsender og en mottaker. Hva gjør det med teksten at den ikke lenger ligger i en skrivebordsskuff, eller sendes i en konvolutt med frimerke på? Hva skjer når vi åpner opp for det store ukjente? Vil teksten fortsatt være autentisk?

Og ikke minst? Hva med alt jeg ikke skriver noe om? Hvorfor skriver jeg ikke om litteratur? Har jeg ikke lest den siste boka til Johan Harstad eller Elif Shafak? Hvorfor skriver jeg ikke om PISA, leseferdigheter, digitale verktøy, skoleutvikling? Hvorfor skriver jeg ikke daglige tips til et grønnere liv? Hvorfor glemmer jeg å skrive på nynorsk? Og hvorfor skriver jeg her? Hvorfor gjør jeg ikke noe i stedet? Hvorfor gjør jeg ikke noe med matvarekrisa? Hvorfor går jeg ikke ut og graver litt i jorda? God ide, forresten...

To månar?

"Kor e den anner månen?" spurde Alfred (3) ved synet av halvmåna. Tankane glid til ein mann med forstand på mellom anna månar:

I dag såg eg
tvo månar,
ein ny
og ein gamal.
Eg har stor tru på nymånen.
Men det er vel den gamle.

Olav H. Hauge, Dropar i austavind (1966)

Ungdom viser vei

Jeg er i grunnen ganske fornøyd med terminprøven til 2. klassingene på yrkesfag i år. En av oppgavene var å kommentere blogginnlegget Walk of shame skrevet av Maren på 16 år. Jeg har fulgt bloggen Gi et lite vink den siste tiden, og fryder meg over skrivegleden, viljen og energien hennes. Jeg har tro på å trekke fram de gode, inspirerende eksemplene i undervisningssammenheng, og ønsket derfor å dele Marens blogg med elevene mine. Elevene som valgte denne oppgaven, var gjennomgående positive til homofili, og støttet for det meste Marens synspunkter. Mange av dem lot seg overraske over at hun som var så ung, kunne skrive så godt. En av elevene skrev:

Maren har klare tanker og meninger om temaet. Likevel er hun saklig i sin argumentasjon. Hun skriver også med en slik entusiasme at jeg hadde vanskelig for å sitte stille på stolen da jeg leste blogginnlegget hennes. (...) Jeg mener enkelt og greit at dette er det beste blogginnlegget jeg noen gang har lest. Maren er en utrolig god skribent, og jeg har utrolig lyst til å lese mer av henne.