Tidligere har jeg ikke forholdt meg til "bloggosfæren". Jeg har nok visst at folk har skrevet om andre ting enn marsvinene sine, og at jeg sikkert kunne ha noe å lære. Så , omtrent som da jeg var gravid og så mager over alt, så oppdaget jeg bloggene - mange blogger, lærerike, fargerike blogger.
Jeg har lært mye om blogg i undervisningen ved å lese Tanketråder. Alle de flinke lærere der ute imponerer og inspirerer. Jeg tror fortsatt på tavle og kritt, store tykke bøker, den opplysende samtalen og de gode diskusjonene. Det ene utelukker ikke det andre. Og kanskje er det slik at skriving i digitale medier bidrar til å stimulere skrivelysten på en annen måte enn når eleven skriver for skrivebordsskuffen eller til læreren.
Bloggen kan brukes på så mange måter. I semesteroppgaven min snublet jeg over Gi et lite vink. Med engasjement, humor og varme, deler Maren på 17 år sine erfaringer og tanker med de andre innbyggerne i bloggerby. Maren reflekterer også over hvorfor hun og andre skriver: "Et menneske som blogger, må jo ha et visst ønske om oppmerksomhet. Det sier seg jo liksom selv. Vi skriver jo tross alt, i teorien, for hele verden. " Jeg skal ikke uttale meg om eget behov for oppmerksomhet. Enn så lenge skriver jeg mest for meg selv, noen venner og en og annen kollega. Likevel skriver også jeg, i teorien, for hele den verden (eller hele Norden). Hva gjør det med meg som skriver?
Stadig oftere griper meg selv i å tenke: "dette må jeg skrive om på bloggen". I utgangspunktet er denne bloggen ment som en fagblogg i norskfaget. Som regel får jeg aldri skrevet ned det jeg tenker på, den berømmelige klemma sørger for det. Jeg ønsker at bloggen skal fungere som arkiv for gode artikler, lenker til blogginnlegg og egne refleksjoner omkring undervisning. I bokhylla er det fullt opp av gamle artikler, men hvor er de den dagen jeg trenger dem? Nå kan bloggen holde orden for meg, hvis jeg bare sørger for å sette på rett merkelapp. Vel og bra!
I den senere tid har jeg kjent en pussig lyst til å skrive litt om de andre sidene i tilværelsen. Lysten kom snikende på vei til 40-årslag for en god venninne. Minner fra det glade studenterliv slo følge mens jeg vandret fra Blindern og ned til St. Hanshaugen. Noen smilende minner, noen frusterte, noen sinte og noen som blinket lurt. Jeg var blitt voksen, og ønsket å skrive ned mine memoarer. Helst på nynorsk.
Memoarer, redogörelse i bokform för författarens liv med anspråk på historisk korrekthet. Historiskt viktiga personers memoarer får ofta visst genomslag i historieskrivningen. I många memoarer kan man dock se författarens behov av att framställa sig själv i god dager varvid källkritik är viktigt vid bedömandet av memoarers korrekthet(http://sv.wikipedia.org/wiki/Memoarer)
Vel, memorarer er det ikke blitt. Men noen små drypp fra livet har begynt å blande seg inn i bloggen min. Når jeg skriver, sier jeg noe om hvem jeg er. Ja, da er det i grunnen ikke så rart at jeg får lyst til å skrive om ungene, eller om hvor vakkert det er på Stokkøya eller om lukten av nybakte boller. Men hvorfor på en blogg? Hvorfor ikke skrive en e-post eller kanskje et vakkert kort? Da har man en avsender og en mottaker. Hva gjør det med teksten at den ikke lenger ligger i en skrivebordsskuff, eller sendes i en konvolutt med frimerke på? Hva skjer når vi åpner opp for det store ukjente? Vil teksten fortsatt være autentisk?
Og ikke minst? Hva med alt jeg ikke skriver noe om? Hvorfor skriver jeg ikke om litteratur? Har jeg ikke lest den siste boka til Johan Harstad eller Elif Shafak? Hvorfor skriver jeg ikke om PISA, leseferdigheter, digitale verktøy, skoleutvikling? Hvorfor skriver jeg ikke daglige tips til et grønnere liv? Hvorfor glemmer jeg å skrive på nynorsk? Og hvorfor skriver jeg her? Hvorfor gjør jeg ikke noe i stedet? Hvorfor gjør jeg ikke noe med matvarekrisa? Hvorfor går jeg ikke ut og graver litt i jorda? God ide, forresten...
4 kommentarer:
hei Vibeke,
det er inspirerende å lese det du skriver; hvordan du skriver og hva du skriver. Jeg kjenner igjen mange av tankene og ønsket om å sette språk på opplevelser, fange tanker som flyr forbi, ordne dem og lagre dem. Også å stå inne for dem om en annen skulle lese dem.
Det er fint å vite at en og annen er innom og leser av og til. Jeg mener også vi må opplevelsen av å skrive til noen.
Finn
Hei Finn,
og takk for hyggelig kommentar!
Ja, jeg tror det er viktig å finne seg noen små skriverom. Du skriver om å "fange tanker som flyr forbi". De små rare tankene, de flyktige og de tilbakevendende tankene. Titte litt på dem,undersøke om de er verdt å tenke videre på. Kanskje være heldig å få inspirasjon fra andre skrivere i blant. Kanskje til og med kunne inspirere andre en gang, sånn i ny og ne. Det trenger kanskje ikke være de store ferdigtenkte tankene. Fint i grunnen, for da hadde ikke jeg skrevet stort.
En gammel strofe dukker opp. Her sitter jeg og nynner på "din tanke er fri." Men -jeg- er ikke fri og heller ikke mine elever, og nå må jeg planlegge hvordan jeg kan inspirere russejentene til innsats i morgen.
Hei og takk for hyggelig kommentar på bloggen min! Jeg har nå lagt deg til min Google Reader-liste, for du skriver både innsiktsfullt og vakkert om bloggingens merkelige fasinasjonskraft. Det er jo slik som du sier - bloggen har et litt flyktig vesen, og egner seg både som skrivebordsskuff og utstillingsvindu på en gang. Jeg er glad for at du finner noe du kan bruke på bloggen min, for jeg finner mange gode tanker på din.
Hilsen Ingunn
Da har jeg også lagt deg til i min Google Reader, og interessant det du har skrevet om blogging. Jeg tenker sjelden over at jeg skriver for andre, og når jeg skal forsøke å forklare for mine ikke-bloggende venner hva jeg driver med, synes de nok jeg er litt rar:) Lykke til med oppgaven!
Legg inn en kommentar